Vinneren av den skjønnlitterære prisen er Anngjerd Rustand med poesisamlingen Umiskjennelig hennes. Gyldendal, 2024.
Kritikerne hyller diktsamlingen til debutanten som også er billedkunstner. Til terningskast fem skriver Olaug Nilssen: «Anngjerd Rustand er debutant, med det framstår ikkje slik i det heile tatt. Kanskje er det den mangeårige erfaringa hennar som billedkunstnar som gir henne autoritet som poetisk biletskapar… ei vakker diktsamling.»
Vinneren innen sakprosa er Kathrin Pabst med Bestefars bunker – hvorfor krigen ikke slipper taket – en generasjonsfortelling. Oktober, 2024.
Katrin Pabst sin bok, Bestefars bunker, gir et sterkt bilde av hennes forfedre. En beretning om krigstraumer og hvordan slike traumer kan leve videre i generasjoner. Og gir på mange måter svaret på hvorfor vi aldri blir ferdig med krigen.
Vi gratulerer!
Her er juryens begrunnelse:
Med denne kritikerroste diktsamlingen har billedkunstneren Anngjerd Rustands debut, satt merker etter seg i den norske samtidspoesien.
I et klart, spisset og jordnært bildespråk nærmer hun seg komplekse mellommenneskelige erfaringer hvor omsorg, kjærlighet og individets grenseerfaringer undersøkes med en presis årvåkenhet. Diktene tar utgangspunkt i det relasjonelle samspillet mellom tre generasjoner kvinner, og deres innbyrdes, overlappende og særskilte livsbetingelser og livserfaringer snirkles og sirkles rundt hverandre, i en gjensidig nysgjerrig årvåkenhet rundt kropp, kjønn og kjærlighetens krystalliserende korsveier, hvor naturen og dens skiftende sykluser hele tiden skaper et trygt og mangefasettert bakteppe. Dialogen mellom en datter og en aldrende mor som gradvis forsvinner i minnetap og demenssykdom, markeres som en typografisk veksling, og intensiverer det eksistensielle og relasjonelle alvoret som gjennomsyrer diktene.
Kan du fortelle meg hvor du er?
Jeg skulle ønske du ikke ble syk.
Å nei, du er bare redd
for din egen undergang
Kathrin Pabst, som er utdannet etnolog og har en doktorgrad i museumsetikk, debuterer med denne personlige sakprosaboken.
Hvordan kan traumatiske opplevelser sette spor i generasjonene som kommer etter? Hvilke konsekvenser kan en krig få, ikke bare for menneskene som lever i den, men for barn, barnebarn og også oldebarn?
Med bakgrunn i sine tyske olde- og besteforeldre, skriver hun om hvordan den tyske sivilbefolkningen ble sett på som fritt vilt av sovjetiske og polske soldater i 1945. De ble tvunget ut på flukt, det var sult og kulde, og kvinnene levde hele tiden under stor frykt for systematiske voldtekter. Hun viser hvordan hennes
familiehistorie, gjelder for alle mennesker som opplever krigens redsler. Hun evner å gjøre det personlige allment, og viser viktigheten av å få bearbeidet traumer.
Boken er svært sterk, godt skrevet, og dessverre
aktuell spesielt i lys av krigene vi nå har i Europa og Midtøsten.