Annabelle Despard (1943) mottar Sørlandets litteraturpris hederspris 30 år etter sin debut med diktsamlingen Fisken tenker sitt (Aschehoug 1995). Det er tredje gang den deles ut i løpet av de 25 årene Sørlandets litteraturpris har eksistert. Tidligere vinnere er Kjell Askildsen (2010) og Øystein Lønn (2020).
«I mine øyne og ører er Despards forfatterskap et av de friskeste som har dukket opp i norsk poesi de siste tjue årene» (Jan Erik Vold)
Annabelle Despard er filolog, oversetter og lærebokforfatter, som bærer sin lærdom med letthet. Med oppvekst i England og Norge er hun fullstendig tospråklig, har dessuten studert fransk og litteraturvitenskap. Hennes fem samlinger er Fisken tenker sitt (1995), Tyngdekraft (1997), Bølgende lang som Amerika (2001), Danseskolen (2005) og Ved helt riktig måne (2015), Våren er en gammel mann, (2018) og Vannet bestemmer, dikt, (2020).
Annabelle Despard er en svært morsom forfatter. Med et personlig språk som skaper gjenkjennelse hos leseren. Humoren kan også være besk. Uttrykke situasjoner de fleste av oss ikke våger. Som får folk til å le. Men av hva? De poetiske bildene hun gjør så levende? Eller leserens møte med seg selv?
Lyrikeren har en sjelden evne til å skape livsperspektiv for leseren med et skarpt blikk og uventete bilder som kan gå dypt inn i litteraturen, som beskrivelser av Odyssevs eller til hverdagslige produkter som vaskepulver. Hva med sitatet: Betroelser feite som brunsnegler? Hennes poesi uttrykker lidenskap, smerte, livets tap. Og kjærlighet.
Vi finner alt dette i et dikt. I England ble hennes Should you die first – Skal du dø først hengt opp 2000 steder på Londons undergrunnsbane. Senere ble diktet kåret av Southbank Centre til et av de 50 beste kjærlighetsdiktene skrevet de siste 50 år.
Jan Erik Vold skulle delt ut hedersprisen til Annabelle Despard (men ble forhindret). Det faller naturlig å sitere Jan Erik Vold som skulle delt ut hedersprisen til henne:
Annabelle Despard skriver dikt for voksne med livets tyngre realiteter som bakgrunn. Uten at diktene blir sørgmodige av den grunn. Dertil med et våkent blikk og en selvstendig fantasi – en kvinne som aldri glemmer at kroppen fins, både menneskets og dyrenes.
I mine øyne og ører er Despards forfatterskap et av de friskeste som har dukket opp i norsk poesi de siste tyve årene.
Hun skriver voksne dikt. Dertil et våkent blikk og en selvstendig fantasi – en kvinne som aldri glemmer at kroppen fins, både menneskets og dyrenes.
La meg også sitere en annen av våre store dikterhøvdinger, nemlig Helge Torvund.
Med store auge og bankande hjarte kan ein gå inn i det landskapet som Annabelle Despard legg ut framfor oss i sine diktsamlingar.
